Panikkrom og exit-strategier
«Er det kanskje en billigere og enklere måte å håndtere dommedagsfrykt på, som for eksempel varianter av psykofarmaka?»
Det handlet om den gryende «panikkindustrien» i et nyhetsprogram på den amerikanske TV-kanalen CNBC, men luksusbunkergründeren Al Corbi så ikke ut til å dele den humoristiske tilnærmingen i spørsmålet fra programlederen. Tørt og saklig ramset Corbi i stedet opp alle tenkelige trusler og pekte på fortified environments, levert av selskaper som hans, som eneste utvei. Om Corbi ikke smilte da, kan han le hele veien til banken, for bunkerbusiness i USAs high-end-segment er en bransje i vill vekst.
Bare lommeboken er dyp nok, finnes ingen grenser for hva man kan sikre seg mot og bunkre opp med til en mulig postapokalyptisk tilværelse. En tenkt, fjern fremtid med sivilisatorisk og økologisk kollaps, atomkrig, massemigrasjon, klimakatastrofe og pandemier er tematikk som film- og serieskapere har forsynt seg begjærlig av i mange tiår og produsert såkalte bunker buster-dramaer av. Flere av verdens rikeste ser derimot ut til å mene at en slik fremtid ikke er så fjern som historiene på det hvite lerretet vil ha oss til å tro. I hvert fall blar flere av dem opp enorme beløp i håp om et life after love.
Onde tunger vil kunne hevde at amerikanske tekmilliardærer leter etter hvordan de kan unnslippe katastrofen de selv har skapt, fremfor å bruke energien sin på å prøve å hindre at verden går i oppløsning. Professor i digital økonomi Douglas Rushkoff omtaler det som en «isolasjonsligning». De har teknologien og pengene til å oppfylle et eventuelt behov for isolasjon. Men som Rushkoff også minner om: Å være menneske handler ikke om individuell overlevelse eller flukt. Det er en lagidrett.
Blant dem som har bestilt, installert eller fått bygget innholdsrike dommedagsbunkere, er Sam Altman. At OpenAI-sjefen angivelig frykter samfunnskollaps, er til liten trøst med tanke på Altmans store påvirkning på nettopp ... samfunnet.
Elon Musk vil på sin side bygge et «panikkrom» på Mars, planeten han har vært besatt av i over 25 år. Dersom Jorden blir ubeboelig, vil Musk etablere en selvforsynt koloni på den røde planeten for noen hundretusener av oss, som skal holde menneskeheten i hevd.
Men de litt skvetne typene som også kunne hatt råd til fergebilletten ut i verdensrommet, ser ut til å foretrekke landjorda. De planlegger sin retreat under bakken eller inni fjellet, til luksusbunkere med sikkerhetsutstyr, medisinske fasiliteter, trenings- og underholdningstilbud og alle tenkelige forsyninger av mat og drikke for en udefinert evighet.
De mer økonomisk middelmådige av oss – og i denne sammenhengen fordømte – bør antagelig blinke ut veien til nærmeste brukbare kjellerlokale. Noen oppgradering av offentlige tilfluktsrom er det visst ingen planer for. I de få som finnes, er det plass til under halvparten av oss – om folk da i det hele tatt vet hvor rommene befinner seg.
Mars er uansett ut. Musks utskytningsramper vil neppe overleve en atomkrig. Det er under bakken vi skal finne sammen. Der er det fin temperatur for både gåseleverpaté og champagne.
Det kan begynne å ligne en luksusbunker.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Youtube, rushkoff.com, The New York Times, realtor.com, Wikipedia
